De går nedover fra Moskva,ned til Gorky Park..hører på vinden som blåser og forandrer alt, alt kommer til å bli forandret etter denne vandringen.. Krigerne tenker på sine kjære, de som sitter hjemme og frykter for deres liv. På august kaldeste dag, soldater går forbi og hører på vinden som blåser,karene vet at det er nå det skal skje..de skal i krig, dø for fedrelandet eller kjempe og komme tilbake slitne og skadde.

"Ta meg med til det magiske og pene øyeblikket i den vakre natt!
Hvor barna imorgen drømmer om deres drøm, om å få våkne opp til en fredelig dag."

En soldats tanker raser gjennom masse, de tenker på hvordan deres ufødte barn vil bli, om de kommer til å få oppleve sin far eller om de kommer til å leve med en alenemor..som senere finner sitt livs kjærlighet mens han ligger begravd i en Krigsgrav og bli hedret for sin styrke og ære for fedrelandet.
De går nedover gaten, masse minner renner på, om hvor godt de vil få det når dette er over..Alle hemmeligheter og minner vil bli begravet i fortiden, en ny tid er her..Plutselig blåser vinden opp, rusker opp alt som er på vei til å skje, soldatene kjenner på vinden hva som er i ferd med å skje..De kan høre skudd gå overalt rundt dem, de kan høre vennene gråte i sorg og smerter mens sykepleierne løper rundt og tar med de skadeskutte inn på det lille legehuset de har i hæren.

Vinden som forandret alt, har ikke noen følelse og heller ingen retning å dra til..den bare drar over soldatene og fører smerte uten å selv vite hva den gjør, tyskerne som nå er på vei og har allerede ødelagt leiren er i ferd med å vinne.
Soldatene gjør seg klare i vollgraven, eller som soldatene kalte den, dødsgraven..Graven som soldatene kjenner inn og ut er beleiret, vinden blåser kraftig og blir sterkere og sterkere for hvert minutt som går…

Soldaten som kjenner ett skudd i brystet ser livet passere i revy, bildene av kona som ligger på fødestuen og deres nydelige datter som kommer til verden, alle de gode stundene han og kona har hatt sammens..Lille Marie som står i  solnedgangen mens han og kona sitter og koser seg med vin og steik..Jenta som vokste opp til en vakker pike på 9 år, hun kunne navnet på alle hans kamerater..han visste det, at nå skulle han dø for fedrelandet.

Armeen kjører oppover gaten, hun håper han ikke stanser ved deres hus, lille Marie ser opp på en soldat foran henne.. Moren roper henne inn og løper med en klump i halsen til soldaten. Generalen kommer frem med hans klær i armene, blodige og med masse kulehull i..Hun begynner å gråte,kjenner klumpen blir hardere og hardere, hun kjenner smerten og hører Generalen beklage for det som har skjedd..
Hun ser han har med en eske, der alle eiendelene til mannen hennes ligger i, blandt eiendelene ligger kors smykket hun ga ham i gave før han dro..Hun husker enda hvor mye hun gråt, og lille Marie som spurte hvor faren skulle dra og hvorfor hun gråt, de hadde forklart henne at far skulle på en lang reise..

På begravelses dagen, står de ved hans grav, vinden begynner og blåse og en nydelig rose som ligger på kisten blåser bort til kinnet hennes..En torne skjærer på hennes kinn, hun kjenner smerten og hun hører vinden hviske til henne, hun ser opp bort på treet like bortenfor..
Der står han, i militær klærne sine og smiler til henne..Hun gnur seg i øynene for å se om hun bare er blitt helt gal, han kommer bort til henne og smiler mens han setter seg ned og lille Marie hopper i hans armer.
Han kommer bort til henne, kysser henne ømt på kinnet og hun kjenner hans kroppsvarme mot hennes frosne kropp. Hun gråter og han tørker vekk hennes tåre, Hæren kommer bort og beklager feilen, de hadde tatt ham for en annen, hun gråter mer av glede..Hun kysser ham på de varme leppene og vinden blåser opp mellom de,som ett slags magiskt øyeblikk..Han fortale henne alt om krigen,hvor grusomt det var, å at han ble skutt i brystkassen og trodde han skulle dø men håpet om å få se lille Marie og henne igjen holdt ham i live..

De hadde tapt krigen, det kom en ny krig som han måtte ut og kjempe i, han ville ikke men i hæren var det ikke noen regler om å holde seg unna..han måtte dra,han dro fra henne..Han døde 3 måneder senere, lille Marie sang en sang for sin tapre far i begravelsen, hun sang om duer og krig, hun sang vakkert..krigen var grusom, flere som var med i krigen kunne huske vinden som blåste, de kan huske alt og de som er døde kommer vi aldri til å glemme..

R.I.P for alle de som har vært med i krig og dødd for fedrelandet..
Og til alle de som har mistet sine kjære i krigen, min kondolanse til dere er liten, men håper dere blir glade for den..Noen som har mistet sine kjære i krig?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende